Sevorane

Forsiktighetsregler

Bør kun administreres av personer med opplæring innen administrering av generell anestesi. Utstyr til opprettholdelse av frie luftveier, kunstig åndedrett og oksygentilførsel, samt hjerteredning, skal være lett tilgjengelig. Anafylaktiske reaksjoner er sett ved bruk av sevofluran. Utstyr og medikamenter til behandling av slike reaksjoner skal alltid være tilgjengelig. Man må vite eksakt konsentrasjonen av sevofluran levert fra fordamper. Hypotensjon og respirasjonshemming øker med økende anestesidybde. Rekonvalesens fra generell anestesi bør overvåkes nøye. Humørsvingninger kan vedvare i flere dager etter administrering. Sevofluran kan forårsake respirasjonsdepresjon som kan forsterkes av premedisinering med narkotiske stoffer eller andre midler med en depressiv effekt på respirasjonen. Respirasjonen skal overvåkes og om nødvendig assisteres. Malign hypertermi: Hos predisponerte pasienter kan potente inhalasjonsanestetika utløse en hypermetabolsk tilstand i skjelettmuskulatur, som gir høyt oksygenbehov og malign hypertermi. Dette kan være fatalt. Tidlige symptomer er hyperkapni, og kan inkludere muskelstivhet, takykardi, takypné, cyanose, arytmi og​/​eller ustabilt blodtrykk. Noen av disse uspesifikke symptomene kan også forekomme under lett anestesi, akutt hypoksi, hyperkapni og hypovolemi. Behandling inkl. seponering av sevofluran, dantrolennatrium i.v. og annen støttende behandling (inkl. omfattende innsats for å gjenopprette normal kroppstemperatur, støttende behandling til luftveier og sirkulasjon, og behandling av unormal elektrolytt- og syre-basebalanse). Nyresvikt kan opptre som senkomplikasjon, og pasientens urinmengde bør observeres og om mulig opprettholdes. Hyperkalemi: Bruk av inhalasjonsanestetika har vært assosiert med sjeldne tilfeller av hyperkalemi, som har medført hjertearytmier (noen fatale) hos barn postoperativt. Pasienter med latent eller tydelig nevromuskulær sykdom, spesielt Duchennes muskeldystrofi, ser ut til å være mest sårbare. Samtidig bruk av suksinylkolin er assosiert med de fleste av disse tilfellene. Tidlig og aggressiv intervensjon for å behandle hyperkalemi og arytmier, samt evaluering av latent nevromuskulær sykdom anbefales. Det er mottatt isolerte rapporter på QT-forlengelse, som meget sjeldent har vært assosiert med torsades de pointes (i uvanlige tilfeller, fatale). Forsiktighet bør utvises ved administrering av sevofluran til disponerte pasienter. Det er mottatt isolerte rapporter på ventrikulær arytmi hos pediatriske pasienter med Pompes sykdom. Sevofluran bør anvendes med forsiktighet hos pasienter med nedsatt nyrefunksjon, mitokondrielle sykdommer og risiko for ICP-økning. Leversykdommer: Svært sjeldne tilfeller av lett, moderat og alvorlig postoperativ nedsatt leverfunksjon eller hepatitt, med eller uten gulsott, er rapportert. Klinisk skjønn skal utvises ved underliggende leversykdom eller ved bruk av legemidler som reduserer leverfunksjonen. Gjentatt eksponering for sevofluran innenfor kort tid (spesielt dersom intervallet er <3 måneder) kan gi økt risiko for leverskade. Hypotensjon: Ved vedlikeholdsanestesi kan økte konsentrasjoner av sevofluran gi en doseavhengig senkning av blodtrykket. Kraftig blodtrykksfall kan relateres til anestesidybden og kan korrigeres ved reduksjon av inspirert sevoflurankonsentrasjon. Spesiell forsiktighet bør utvises ved dosebestemmelse for pasienter som er hypovolemiske, hypotensive eller har redusert hemodynamikk. Det er viktig å vedlikeholde hemodynamisk stabilitet for å unngå myokardiskemi hos pasienter med koronarsykdom. Anfall: Sjeldne tilfeller av anfall er rapportert ved bruk av sevofluran, både med og uten predisponerende risikofaktorer. Pasienter med risiko for anfall bør vurderes nøye, og klinisk skjønn bør utvises ved bruk av sevofluran hos pasienter med risiko for anfall. EEG kan brukes til å optimalisere dosen og til overvåkning av pasienter predisponert for anfall. Anfall har forekommet hos barn og ungdom fra 2 måneders alder, de fleste uten predisponerende risikofaktorer. Anestesidybden bør begrenses hos barn. Utskiftning av uttørket CO₂-absorber: CO₂-absorber skal skiftes regelmessig uavhengig av fargen på fargeindikatoren, da det er rapportert om sjeldne tilfeller av ekstrem varme, røyk og​/​eller spontan brann i anestesiapparatet ved bruk av sevofluran sammen med uttørket CO₂-absorber. Fargeindikatoren endres ikke nødvendigvis av uttørking. Uvanlig forsinket stigning eller uventet fall i inspirert sevoflurankonsentrasjon sammenlignet med fordamperens innstilling, kan være tegn på overoppheting av CO₂-absorberbeholderen. En eksoterm reaksjon forsterker sevoflurannedbrytning og dannelsen av nedbrytningsprodukter, og kan forekomme når CO₂-absorberen tørker ut, som f.eks. etter en lengre periode med strøm av tørr gass gjennom beholderen med CO₂-absorber. Nedbrytningsprodukter av sevofluran (metanol, formaldehyd, CO og forbindelse A, B, C og D) er observert i respirasjonskretsen i et eksperimentelt anestesiapparat med CO₂-absorbere og maks. sevoflurankonsentrasjon (8%) over en lengre periode (≥2 timer). Konsentrasjonene av formaldehyd observert i respirasjonskretsen samsvarte med nivåer som er vist å føre til mild respiratorisk irritasjon.