Omnipaque

Forsiktighetsregler

Overfølsomhet: Spesiell forsiktighet må utøves hos pasienter med allergi, astma eller som tidligere har reagert på joderte kontrastmidler. Før enhver bruk av kontrastmidler må det gjøres en detaljert gjennomgang av anamnesen hos pasienter med tendenser til allergier, og hos pasienter med kjente overfølsomhetsreaksjoner er det nødvendig med en streng indikasjon. Premedikasjon i form av kortikosteroider og​/​eller histamin H₁- og H₂-antagonister bør overveies hos pasienter med risiko for intoleranse da dette ikke nødvendigvis forebygger anafylaktisk sjokk, men maskerer initielle symptomer. Pasienter med bronkial astma har en spesielt økt risiko for bronkialspasmer. Risikoen for alvorlige reaksjoner i forbindelse med bruk av Omnipaque er ansett å være liten. Joderte kontrastmidler kan imidlertid gi overfølsomhets- eller anafylaktoide reaksjoner eller andre manifestasjoner av overfølsomhet. Uavhengig av dose og administreringsvei kan symptomer som angioødem, konjunktivitt, hoste, kløe, rhinitt, nysing og utslett være indikasjoner på en alvorlig anafylaktoid reaksjon som krever behandling. Legemidler og utstyr til behandling av kontrastmiddelreaksjoner skal alltid holdes i beredskap, og medisinsk personell med erfaring og ekspertise bør være tilgjengelig for umiddelbar behandling dersom en alvorlig reaksjon inntreffer. Ved mistanke om truende sjokk skal administrering av kontrastmiddel seponeres umiddelbart, og spesifikk i.v. behandling igangsettes hvis nødvendig. Venøs tilgang under undersøkelsen anbefales. Pasienter som bruker betablokkere, spesielt pasienter med astma, kan ha en lavere terskel for bronkospasmer og være mindre mottakelige for behandling med betaagonister og adrenalin, noe som kan gi behov for høyere dosering. Disse pasientene kan også få atypiske symptomer på anafylaksi som kan mistolkes som en vagal reaksjon. Vanligvis vil overfølsomhetsreaksjonene gi mindre respiratoriske- eller hudsymptomer, slik som milde pusteproblemer, rødme i huden (erytem), urtikaria, kløe eller ansiktsødem. Alvorlige reaksjoner som angioødem, subglottisødem, bronkialspasme og sjokk er sjeldne. Disse reaksjonene inntrer oftest i løpet av den første timen etter administrering. Forsinkede reaksjoner (etter timer eller dager) kan forekomme i sjeldne tilfeller, men disse er sjelden livstruende og er som oftest hudreaksjoner. Observasjonstid: Pasienten bør ikke forlate røntgenavdelingen før minst 30 minutter etter kontrastmiddeladministreringen, siden de fleste alvorlige bivirkninger kommer innenfor denne tiden. Koagulasjonsforstyrrelser: Alvorlige, men sjeldent dødelige tromboembolier som fører til hjerteinfarkt og slag er rapportert i forbindelse med angiokardiografiske undersøkelser både med ioniske og ikke-ioniske kontrastmidler. Det er viktig at standard angiografisk fremgangsmåte følges. Kateteret må skylles ofte (f.eks. med heparinisert fysiologisk saltvann) for å redusere risikoen for prosedyrerelaterte tromber/embolier. Under kateteriseringen må det tas hensyn til at andre faktorer i tillegg til kontrastmidlet også kan påvirke utviklingen av tromboemboliske hendelser. Varigheten av undersøkelsen, antall injeksjoner, katetertype og sprøytemateriale, eksisterende underliggende sykdom og annen samtidig medikasjon er faktorer som kan påvirke dette. Forsiktighet bør utvises hos pasienter med homocysteinemi pga. risiko for tromboemboli. Hydrering: Pasienten skal være godt hydrert. Hvis nødvendig bør pasientene tilføres væske intravenøst inntil utskillelsen av kontrastmiddel er fullstendig. Dette er spesielt viktig for pasienter med myelomatose, diabetes mellitus, nedsatt nyrefunksjon, hyperurikemi, små barn og eldre. Små barn (<1 år) og spesielt nyfødte er følsomme for elektrolyttforstyrrelser og hemodynamiske forandringer. Hos risikopasienter må vann- og elektrolyttmetabolismen kontrolleres og symptomer på nedsatt kalsiumnivåer i serum må håndteres. Pga. risikoen for dehydrering som følge av diuretika, vil det være nødvendig med en initiell rehydrering med vann og elektrolytter for å begrense risikoen for akutt nyresvikt. Kardiosirkulatoriske reaksjoner: Forsiktighet bør utvises hos pasienter med alvorlig hjertesykdom​/​hjerte-karsykdom og pulmonal hypertensjon, siden det hos disse kan fremkalles hemodynamiske forandringer eller arytmier. Dette er spesielt aktuelt etter intrakoronar, venstre- og høyre ventrikulær administrering av kontrastmiddel (se også Bivirkninger). Pasienter med hjertesvikt, alvorlig koronar hjertesykdom, ustabil angina pectoris, klaffesykdommer, tidligere hjerteinfarkt, koronar bypass og pulmonal hypertensjon er spesielt disponerte for hjertepåvirkning. Hos eldre og pasienter med eksisterende hjertesykdom kan reaksjoner med iskemiske endringer i EKG og arytmier forekomme hyppigere. Hos pasienter med hjertesvikt kan intravasal injeksjon av kontrastmiddel indusere pulmonært ødem. Sykdommer i sentralnervesystemet: Forsiktighet utvises ved akutt cerebral patologi, tumorer og epilepsi, samt hos alkoholikere og stoffmisbrukere. Encefalopati er rapportert; kan gi symptomer på nevrologiske forstyrrelser. Symptomene på kontrastencefalopati kan inkludere hodepine, synsforstyrrelser, kortikal blindhet, kramper, forvirring, desorientering, somnolens, bevissthetstap, koma, koordinasjonstap, hemiparese, talevansker, afasi, amnesi og hjerneødem. Symptomene inntrer som oftest innen få minutter og opptil 24 timer etter administrering. I flesteparten av de rapporterte tilfellene var varigheten av symptomene fra noen få timer opptil 72 timer. Faktorer som øker permeabiliteten til blod-hjerne-barrieren kan øke opptaket av kontrastmiddel i hjernevevet og kan gi mulige reaksjoner slik som encefalopati. Forsiktighet anbefales ved intravaskulær administrering til pasienter med akutt hjerneinfarkt eller akutt intrakraniell blødning i tillegg til hos pasienter med forstyrrelser i blod-hjerne-barrieren, samt hos pasienter med hjerneødem, akutt demyelinisering eller avansert cerebral aterosklerose. Dersom kontrastencefalopati mistenkes, bør administrering av joheksol avsluttes og adekvat medisinsk behandling igangsettes. Nevrologiske symptomer forårsaket av metastaser, degenerative- eller inflammatoriske prosesser kan forverres etter administrering av kontrastmiddel. Pasienter med symptomatisk cerebrovaskulær sykdom, tidligere slag eller hyppige forbigående iskemiske anfall har økt risiko for kontrastmiddelutløste nevrologiske komplikasjoner etter intraarteriell injeksjon. Intraarteriell injeksjon av kontrastmiddel kan indusere vasospasmer med påfølgende tilfeller av cerebral iskemi. Forbigående tap av hørsel eller døvhet etter myelografi. Renale reaksjoner: Bruk av joderte kontrastmidler kan forårsake økning i serumkreatinin og akutt nyresvikt. For å forhindre disse tilstandene etter administrering av kontrastmiddel må spesiell forsiktighet utvises hos pasienter med eksisterende nyresvikt og diabetes mellitus. Andre predisponerende faktorer er tidligere nyresvikt etter administrering av kontrastmidler, nyresykdom i anamnesen, alder >60 år, dehydrering, avansert arteriosklerose, dekompensert hjertesvikt, høye doser av kontrastmiddel og gjentatte injeksjoner, direkte injeksjon av kontrastmiddel i den renale arterien, eksponering for andre nyretoksiske substanser, alvorlig og kronisk hypertensjon, hyperurikemi, paraproteinemi (myelomatose og Waldenströms makroglobulinemi, plasmacytom) eller dysproteinemi. Forebyggende tiltak: -Identifiser høyrisikopasienter. -Sikre god hydrering. Hvis nødvendig kan i.v. infusjon opprettholdes fra før prosedyren inntil kontrastmidlet er utskilt via nyrene. -Unngå tilleggsbelastning på nyrene i form av nefrotoksiske legemidler, orale kolecystografimidler, arteriell avklemming, renal angioplastikk eller større kirurgiske inngrep inntil kontrastmidlet er utskilt. -Benytte lavest mulige dose. -Utsett neste kontrastmiddelundersøkelse til nyrefunksjonen har nådd nivået fra før undersøkelsen. Pasienter som behandles med hemodialyse kan gis kontrastmidler ved radiologisk undersøkelse. Korrelasjon mellom tid for kontrastundersøkelsen og hemodialysebehandlingen er ikke nødvendig. Diabetespasienter som behandles med metformin: Det er risiko for utvikling av laktacidose når joderte kontrastmidler gis til diabetespasienter som behandles med metformin. Dette gjelder spesielt ved nedsatt nyrefunksjon. For å hindre laktacidose bør serumkreatininnivået måles hos diabetespasienter som behandles med metformin før intravaskulær administrering av joderte kontrastmidler. Følgende forsiktighetsregler bør ivaretas: Pasienter med eGFR ≥60 ml/minutt/1,73 m² (CKD 1 og 2) kan fortsette med metformin som normalt. Pasienter med eGFR 30-59 ml/minutt/1,73 m² (CKD 3): Pasienter som får i.v. administrering av kontrastmidler, med eGFR ≥45 ml/minutt/1,73 m²), kan fortsette med metformin som normalt. Pasienter som får intraarteriell administrering av kontrastmidler, eller i.v. administrering med eGRF 30-44 ml/minutt/1,73 m²: Metformin seponeres 48 timer før kontrastmidlet administreres. Metforminbehandling bør bare gjenopptas 48 timer etter kontrastmiddelundersøkelsen hvis nyrefunksjonen ikke er forverret. Hos pasienter med eGFR <30 ml/minutt/1,73 m² (CKD 4 og 5) eller med annen sykdom som gir nedsatt leverfunksjon eller hypoksi, er metformin kontraindisert og joderte kontrastmidler bør unngås. I krisesituasjoner hvor nyrefunksjonen er nedsatt eller ukjent bør legen vurdere nytte​/​risiko av kontrastmiddelundersøkelsen. Metformin bør stoppes før administrering av kontrastmiddel. Etter undersøkelsen bør pasienten overvåkes for tegn på laktacidose. Metformin bør gjenopptas etter 48 timer hvis serumkreatinin​/​eGFR er uendret fra nivået før undersøkelsen. Nedsatt lever- og nyrefunksjon: Spesiell forsiktighet må utvises ved både betydelig nedsatt lever- og nyrefunksjon, da kontrastmiddelclearance kan være sterkt redusert. Myasteni: Joderte kontrastmidler kan forsterke symptomene ved myasthenia gravis. Feokromocytom: Pasienter med feokromocytom som gjennomgår intervensjonsprosedyrer bør gis alfablokker profylaktisk. Forstyrrelser i skjoldkjertelfunksjonen: Fritt jod i oppløsningen i tillegg til jodid som frigis ved dejodinering, medfører at joderte kontrastmidler påvirker skjoldkjertelfunksjonen. Dette kan indusere hypertyreoidisme eller t.o.m. tyreotoksisk krise hos predisponerte pasienter. Pasienter med manifest men ennå ikke diagnostisert hypertyreoidisme er i risikogruppen, pasienter med latent hypertyreoidisme (f.eks. multinodulært struma) og pasienter med funksjonell autonomi (f.eks. eldre, spesielt i områder med jodmangel) bør derfor få vurdert sin skjoldkjertelfunksjon før kontrastmiddelundersøkelsen hvis det er mistanke om slike tilstander. Før administrering av joderte kontrastmidler må man forsikre seg om at pasienten ikke skal gjennomgå undersøkelser av skjoldkjertelen eller bli behandlet med radioaktivt jod. Uavhengig av administreringsmåte påvirker joderte kontrastmidler hormonundersøkelser og jodopptak i både skjoldkjertelen og metastaser fra skjoldkjertelkreft inntil utskillelsen av jod i urinen er tilbake på normalt nivå. Se også Interaksjoner. Tester av skjoldkjertelfunksjonen som indikerer hypotyreoidisme eller forbigående thyreoideasuppresjon er rapportert etter administrering av joderte kontrastmidler til voksne og barn, inkl. spedbarn. Noen pasienter ble behandlet for hypotyreoidisme. Se også avsnittet Pediatrisk populasjon. Angsttilfeller: Beroligende middel kan gis ved tilfeller av betydelig angst. Sigdcelleanemi: Intravenøs og intraarteriell injeksjon av kontrastmidler kan fremme sigdcelledannelse hos pasienter som er homozygote for sigdcelleanemi. Andre risikofaktorer: Tilfeller av alvorlig vaskulitt eller Stevens-Johnsons-lignende syndromer er observert blant pasienter med autoimmune sykdommer. Alvorlige vaskulære og nevrologiske sykdommer, spesielt hos eldre, er risikofaktorer for kontrastmiddelreaksjoner. Ekstravasasjon: Ekstravasasjon av kontrastmiddel kan i sjeldne tilfeller gi lokal smerte; ødem og erytem som vanligvis går tilbake uten sekvele. Inflammasjon og også vevsnekrose er imidlertid sett. Dette behandles rutinemessig med heving og nedkjøling av det angrepne området. Ved kompartmentsyndrom kan det bli nødvendig med kirurgisk behandling. Pediatrisk populasjon: Man bør være spesielt oppmerksom hos barn <3 år. Underaktiv skjoldkjertel tidlig i livet kan være skadelig for motorisk og kognitiv utvikling samt hørsel, og kan medføre behov for midlertidig T₄-substitusjonsbehandling. Forekomsten av hypotyreoidisme hos barn <3 år som eksponeres for joderte kontrastmidler er 1,3-15% avhengig av alder og dosen kontrastmiddel, og sees hyppigere hos nyfødte og premature. Nyfødte kan også ha blitt eksponert gjennom mor under svangerskapet. Skjoldkjertelfunksjonen bør sjekkes hos alle barn <3 år etter eksponering for joderte kontrastmidler. Dersom hypotyreoidisme påvises, bør behov for behandling vurderes og skjoldkjertelfunksjonen bør overvåkes frem til normalisering. Hos spedbarn og små barn er det spesielt viktig med adekvat hydrering før og etter kontrastmiddelundersøkelsen. Legemidler som påvirker nyrefunksjonen bør stoppes. Aldersavhengig redusert glomerulær filtrasjonsrate hos barn kan også resultere i forsinket utskillelse av kontrastmiddel. Spedbarn (<1 år) og spesielt nyfødte er utsatte for elektrolyttforstyrrelser og hemodynamiske forandringer. Intratekal bruk: Etter myelografi skal pasienten hvile med hodet og thorax hevet 20 grader i 1 time, deretter stå forsiktig opp, men unngå å bøye seg ned. Dersom pasienten blir i sengen skal hodet og thorax holdes hevet de første 6 timene. Pasienter med mistanke om lav krampeterskel bør observeres i denne perioden. Polikliniske pasienter bør ikke være alene de første 24 timene etter undersøkelsen. Det frarådes å kjøre bil eller bruke maskiner i løpet av de første 24 timer etter intratekal tilførsel av kontrastmidler. Cerebral arteriografi: Hos pasienter med avansert arteriosklerose, alvorlig hypertensjon, hjertedekompensasjon, høy alder, tidligere cerebrale tromboser eller embolier og migrene, kan kardiovaskulære reaksjoner slik som bradykardi og økt eller redusert blodtrykk inntreffe oftere. Arteriografi: Følgende skader relatert til prosedyren kan forekomme i arterier, vener, aorta og nærliggende organer: Pleurocentesis, retroperitoneal blødning, ryggmargsskade og symptomer på paraplegi. Kontrastforsterket mammografi (CEM): Fører til høyere eksponering for ioniserende stråling for pasienten enn standard mammografi. Strålingsdosen avhenger av brystets tykkelse, typen mammografienhet og enhetens systeminnstillinger. Den totale CEM-stråledosen forblir under terskelen definert av internasjonale retningslinjer for mammografi (<3 mG).