Langtidsvirkende lokalanestetikum av amidtypen.

ATC-nr.: N01B B01

 
  Står ikke på WADAs dopingliste



Miljørisiko i Norge
 N01B B01
Bupivakain
 
Miljørisko: Miljøpåvirkning av bupivakain kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Bupivakain har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at bupivakain er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 07.10.2013) er utarbeidet av AstraZeneca.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE 2,5 mg/ml og 5 mg/ml: 1 ml inneh.: Bupivakainhydroklorid 2,5 mg, resp. 5 mg, natriumklorid, saltsyre, natriumhydroksid, vann til injeksjonsvæsker til 1 ml. Isoton. Uten konserveringsmiddel.


Indikasjoner:

Nerveblokader der lang varighet er ønskelig, f.eks. ved postoperativ smertelindring og epiduralanestesi.

Dosering:

Unngå intravaskulær injeksjon. Forsiktig aspirasjon anbefales både før og under injisering. Ved administrering av større doser, f.eks. ved epidural blokade, anbefales en testdose på 3-5 ml adrenalinholdig bupivakain. Utilsiktet intravaskulær injeksjon kan ytre seg ved en forbigående pulsøkning. Hoveddosen bør injiseres langsomt, 25-50 mg/minutt eller i økende doser samtidig som en holder verbal kontakt med pasienten. Ved symptomer på toksisitet skal injeksjonen stanses umiddelbart. Unødvendig høye doser lokalanestetika må unngås. Generelt sett krever en fullstendig blokade av alle fibrene i de store nervene høyere konsentrasjoner av legemidlet. Lavere konsentrasjoner brukes i de mindre nervene eller ved mindre intensiv blokade (f.eks. ved fødselsveer). Det anvendte volumet vil påvirke anestesiens spredning. For lengre virkningstid kan preparatet injiseres eller infuseres via et inneliggende kateter. Denne teknikken er vanlig ved epiduralanestesi, og kan også brukes ved f.eks. anestesi av plexus brachialis og interpleural analgesi. Klinikerens opplevelse av og kunnskap om pasientens fysiske tilstand er viktige faktorer når dosen skal beregnes. Ved bruk av prolongert blokade, enten ved kontinuerlig infusjon eller gjentatt bolusdosering, må det tas hensyn til faren for toksiske plasmakonsentrasjoner eller lokal nerveskade.
Barn (1-12 år): Hos barn bør dosen beregnes på grunnlag av vekten med inntil 2 mg/kg. Regionale anestesiprosedyrer hos barn bør utføres av kvalifiserte leger som har erfaring med slik teknikk i denne populasjonen. Laveste dose nødvendig for adekvat analgesi skal benyttes. Aspirasjon skal gjentas før og under administrering av hoveddosen. Injiseres langsomt med økende doser, spesielt lumbalt epiduralt og torakalt epiduralt, samtidig som pasientens vitale funksjoner observeres nøye og kontinuerlig. Peritonsillær infiltrasjon er utført hos barn >2 år med bupivakain 2,5 mg/ml i dose på 7,5-12,5 mg pr. tonsill. Ilioinguinale-iliohypogastriske blokader er utført på barn ≥1 år med bupivakain 2,5 mg/ml i doser på 0,1-0,5 ml/kg, tilsv. 0,25-1,25 mg/kg. Barn ≥5 år har fått bupivakain 5 mg/ml i doser på 1,25-2 mg/kg. Ved penile blokader er bupivakain 5 mg/ml brukt i totale doser på 0,2-0,5 ml/kg, tilsv. 1-2,5 mg/kg. Sikkerhet og effekt av Marcain med og uten adrenalin hos barn <1 år er ikke fastslått. Kun begrensede data er tilgjengelige. Sikkerhet og effekt av intermitterende epidurale bolusinjeksjoner eller kontinuerlig infusjon er ikke etablert. Kun begrensede data er tilgjengelige.

Type blokkering

Konsentrasjon

Dose

Innsettende virkning (minutter)

Varighet (timer)

mg/ml

%

ml

mg

 

Barn (1-12 år)

Kaudal epidural

2,5

0,25

0,6-0,8/kg

1,5-2/kg

20-30

2-6

Lumbal epidural

2,5

0,25

0,6-0,8/kg

1,5-2/kg

20-30

2-6

Torakal epidural2

2,5

0,25

0,6-0,8/kg

1,5-2/kg

20-30

2-6

Område-blokade (f.eks. mindre nerveblokader og infiltrasjon)

2,5

 

 

0,5-2/kg

1

 

5

 

 

0,5-2/kg

 

 

Perifer nerveblokade (f.eks. ilioinguinal- iliohypogastrisk)

2,5

 

 

0,5-2/kg

1

 

5

 

 

0,5-2/kg

 

 

Kommentar: Det skal tas hensyn til både alder og vekt ved fastsettelse av dosen. Dosene bør betraktes som retningslinjer for bruk til barn. Individuelle variasjoner forekommer. Ved høy kroppsvekt, er det ofte nødvendig med en gradvis dosereduksjon og bør baseres på den ideelle kroppsvekten. Se standard lærebøker for faktorer som påvirker spesifikke blokadeteknikker og for individuelle pasientbehov.

1Start og varighet av perifer nerveblokade avhenger av type blokade og administrert dose. 2Torakal epidural blokade er nødvendig å gi med økende dose inntil ønsket anestesinivå er nådd.
Voksne: Erfaringer hittil tyder på at 400 mg gitt over 24 timer tolereres godt hos en voksen gjennomsnittsperson. Tabellen viser dosene som anses nødvendige for å oppnå tilfredsstillende blokade og bør betraktes som veiledende for en voksen gjennomsnittsperson. Det forekommer store individuelle forskjeller mht. hvor lang tid det tar før preparatet får full virkning og hvor lenge effekten varer, og det er ikke mulig å angi helt nøyaktige doser. For andre lokalanestetiske teknikker: Se vanlige lærebøker.

Type blokkering

Konsentrasjon

Dose

Innsettende virkning (minutter)

Varighet (timer)

mg/ml

%

ml

mg

 

Kirurgiske inngrep og postoperativ analgesi:

Lokal

2,5

0,25

≤60

150

1-3

3-4

infiltrasjon

5

0,5

≤30

150

1-3

4-8

Kirurgiske inngrep:

Digital blokkering

2,5

0,25

1-5

2,5-12,5

2-5

3-4

Øyekirurgi: Se Forsiktighetsregler.

Retrobulbær

5

0,5

2-4

10-20

~5

4-8

Øyekirurgi:

 

 

 

 

 

 

Peribulbær

5

0,5

6-10

30-50

~10

4-8

Smertelindring ved kirurgiske inngrep, postoperativt og ved trauma:

Interkostal
(pr. nerve)

5

0,5

2-3

10-15

3-5

4-8

Postoperativ analgesi:

Interpleural

2,5

0,25

20-30

50-75

10-20

3-4

 

5

5

20

100

10-20

4-8

Kirurgiske inngrep:

Plexus brachialis

 

 

 

 

 

 

Aksillær

5

0,5

30-40

150-200

15-30

4-8

Supraklavikulær, interscalen og subklavikulær

5

0,5

20-30

100-150

15-30

4-8

Kirurgiske inngrep:

Isjias

5

0,5

10-20

50-100

15-30

4-8

Kirurgiske inngrep:

3 i 1
(femoral, obturator og lateralkutan)

5

0,5

20-30

100-150

15-30

4-8

Artroskopi og kirurgiske inngrep:

Intraartikulær blokade

2,5

0,25

≤40

100

5-10

2-4 timer etter utvasking

Kirurgiske inngrep inkl. keisersnitt:

Lumbal epidural

5

0,5

15-30

75-150

15-30

2-3

Kommentar: Dosen omfatter testdosen.

Fødselsveer og postoperativ smertelindring:

Lumbal epidural

2,5

0,25

6-15

15-37,5

2-5

1-2

Kommentar: Dosen omfatter testdosen.

Postoperativ smerte eller fødselsveer:

Lumbal epidural, kontinuerlig infusjon

2,5

0,25

5-7,5
pr. time

12,5-18,75
pr. time

-

-

Kommentar: Initiell bolusdose med bupivakain 2,5 eller 5 mg/ml som kreves for å oppnå analgesi. Total 400 mg/24 timer.

Kirurgiske inngrep:

Torakal epidural

5

0,5

5-10

25-50

10-15

2-3

 

2,5

0,25

5-15

12,5-37,5

10-15

1,5-2

Kommentar: Dosen omfatter testdosen.

Postoperativ smerte etter torakal- og øvre abdominalkirurgi:

Torakal epidural, kontinuerlig infusjon

2,5

0,25

4-7,5
pr. time

10-18,75
pr. time

-

-

Kommentar: Initial bolusdose med bupivakain 2,5 eller 5 mg/ml som kreves for å oppnå analgesi. Totaldose: ≤400 mg/24 timer.

Kirurgiske inngrep og postoperativ smertelindring:

Kaudal epidural

Voksne

5

0,5

20-30

100-150

15-30

2-3

Kommentar: Dosen omfatter testdosen.

Smertelindring:

Kaudal epidural

Voksne

2,5

0,25

20-30

50-75

20-30

1-2

Kommentar: Dosen omfatter testdosen.


Tilberedning/Håndtering: Oppløselighet av bupivakain er begrenset ved pH >6,5. Pga. faren for utfelling må dette tas i betraktning når det tilsettes alkaliske oppløsninger, f.eks. karbonater.
Administrering: Se ovenfor.

Kontraindikasjoner:

Overfølsomhet for lokalanestetika av amidtypen eller noen av hjelpestoffene. I.v. regionalanestesi (Biers blokade) da utilsiktet lekkasje av bupivakain i blodomløpet kan forårsake akutte systemiske toksiske reaksjoner.

Forsiktighetsregler:

Bortsett fra ved de aller enkleste operasjonene skal all form for regional og lokal anestesi utføres i godt utstyrte lokaler med kvalifisert personale. Nødvendig utstyr og legemidler for overvåkning og resuscitasjon skal være umiddelbart tilgjengelig. Ved større blokader bør det settes inn en i.v. kanyle før lokalanestetika injiseres. Klinikere bør ha tilstrekkelig og behørig opplæring i den aktuelle teknikken og bør kjenne til diagnose og behandling av bivirkninger, systemisk toksisitet eller andre komplikasjoner. Sentrale nerveblokader kan føre til kardiovaskulær depresjon, særlig ved hypovolemi. Det er rapportert tilfeller av hjertestans eller død i forbindelse med bruk av bupivakain til epiduralanestesi eller perifer nerveblokade. I enkelte tilfeller har forsøk på resuscitering vært vanskelig eller umulig til tross for at nødvendige forberedelser og tiltak ble foretatt. I sjeldne tilfeller kan retrobulbært injisert væske trenge inn i subaraknoidalrommet og forårsake forbigående blindhet, kardiovaskulær kollaps, apné, kramper osv. Disse må diagnostiseres og behandles umiddelbart. Ved retro- og peribulbær injeksjon har man en liten risiko for vedvarende dysfunksjon av øyemuskelen. Dette skyldes hovedsakelig skade og/eller toksisk effekt på muskler og/eller nerver. Alvorlighetsgraden av slike vevsreaksjoner avhenger av graden av skade, konsentrasjonen av lokalanestetika og varigheten av vevspåvirkning. Pga. dette bør en bruke laveste effektive konsentrasjon og dose. Vasokonstriktorer eller andre tilsetninger bør bare brukes når det er indikert, da disse kan forverre vevsreaksjonen. Injeksjoner i hode- og nakkeområdet kan utilsiktet trenge inn i en arterie og utløse cerebrale symptomer også ved lave doser. Av og til kan paracervikal blokade føre til føtal bradykardi/takykardi og fosterets puls må overvåkes nøye. For å redusere risikoen for farlige bivirkninger trenger enkelte pasienter spesialbehandling: Pasienter med delvis eller fullstendig hjerteblokk, siden lokalanestetika kan hemme den myokardiale ledningsevnen, pasienter med fremskreden leversykdom eller alvorlig nyredysfunksjon, eldre pasienter og pasienter med dårlig allmenntilstand. Regionalanestesi er ofte indikert hos disse pasientgruppene. I stedet for å utsette dem for generell anestesi bør en bestrebe seg på å optimalisere allmenntilstanden før større blokader. Ved intraartikulær injeksjon bør forsiktighet utvises ved mistanke om nylig, svært intraartikulært traume eller dersom det ved kirurgi er dannet store hudløse områder inni ledd. Dette pga. mulig akselerert absorpsjon som resulterer i høyere plasmakonsentrasjoner. Kondrolyse er rapportert hos pasienter som har fått postoperativ intraartikulær kontinuerlig infusjon av lokalanestesi. De fleste tilfellene involverte skulderleddet. Årsakssammenhengen er ikke etablert. Intraartikulær kontinuerlig infusjon er ikke godkjent indikasjon for Marcain. Hypotensjon og bradykardi kan oppstå. Risikoen for slike effekter kan reduseres f.eks. ved å injisere en vasopressor. Hypotensjon bør behandles raskt med sympatomimetikum i.v., gjentatt etter behov. Bruk av bupivakain til intraartikulær blokade hos barn fra 1-12 år er ikke dokumentert. Bruk til større nerveblokade hos barn fra 1-12 år er ikke dokumentert. Ved epidural anestesi skal barn gis økende doser i samsvar med alder og vekt, da epidural anestesi spesielt på torakalt nivå kan føre til alvorlig hypotensjon og nedsatt respirasjon.

Interaksjoner:

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N01B B01
Det bør utvises forsiktighet ved bruk av bupivakain hos pasienter som allerede får legemidler som er strukturelt beslektet med lokalanestetika, da de toksiske effektene er additive.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet:

Graviditet: Lang klinisk erfaring indikerer liten risiko for skadelige effekter på svangerskapsforløpet, fosteret eller det nyfødte barnet. Amming: Går i liten grad over i morsmelk. Lite sannsynlig at barn som ammes blir påvirket.
Bupivakain

Bivirkninger:

Bivirkningene bør skilles fra de fysiologiske effektene av selve nerveblokaden, som reduksjon i blodtrykk og bradykardi, ved epidural anestesi. Ventrikkelarytmier, ventrikkelflimmer, akutt kardiovaskulær kollaps og død er rapportert ved bruk av bupivakain ved lokalanestetiske prosedyrer som gir høye konsentrasjoner av bupivakain, f.eks. større perifere nerveblokader. Allergiske reaksjoner (inkl. anafylaktisk sjokk) mot lokalanestetika av amidtypen er sjeldne. Nerveskade, nevropati, okklusjon av arteria spinalis anterior, araknoiditt osv. er forbundet med regionalanestesi. Sjeldne (<1/1000): Parese, paraplegi. Bivirkninger hos barn tilsvarer de hos voksne, men hos barn kan tidlige tegn på toksisitet av lokalanestesi være vanskelig å oppdage i tilfeller der blokade er gitt under generell anestesi.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning:

Ved utilsiktede intravaskulære injeksjoner kan den toksiske effekten inntreffe innen 1-3 minutter, mens det ved overdosering kan, avhengig av injeksjonsstedet, ta inntil 20-30 minutter før høyeste plasmakonsentrasjon nås, slik at tegn på toksisitet inntreffer først senere. Toksiske reaksjoner har hovedsakelig sentralnervøs og kardiovaskulær opprinnelse. Symptomer: CNS-toksisitet er en gradvis respons med symptomer og tegn av økende alvorlighetsgrad. De første symptomene er cirkumoral parestesi, nummenhet i tungen, ørhet, hyperakusis og tinnitus. Synsforstyrrelse og muskeltremor er mer alvorlige og inntreffer før allmenne kramper. Disse tegnene må ikke forveksles med nevrotisk atferd. Påfølgende bevisstløshet og generaliserte tonisk-kloniske (GTK-) kramper med varighet fra noen sekunder til flere minutter kan oppstå. Som følge av økt muskelaktivitet forekommer hypoksi og hyperkarbi like etter krampene, samt også forstyrrelse av normalrespirasjon og at pasienten kan miste pusten. I alvorlige tilfeller kan det oppstå apné. Acidose øker den toksiske effekten. Tilstanden bedres ved omdistribuering av lidokain bort fra sentralnervesystemet, samt ved metabolisme. Bedringen kan inntreffe raskt dersom det ikke er gitt store doser av legemidlet. Kardiovaskulære effekter kan forekomme i alvorlige tilfeller og innebære hypotensjon, bradykardi, arytmier og kardiovaskulær kollaps ved høye systemiske konsentrasjoner. Som regel viser pasienten tegn på CNS-toksisitet før det inntreffer kardiovaskulære virkninger, såfremt pasienten ikke er under full anestesi eller sterkt sedert med f.eks. benzodiazepiner eller barbiturater. Behandling: Ved tegn på akutt systemisk toksisitet, bør injisering av lokalanestetikum stanses umiddelbart. Behandling vil være nødvendig dersom det oppstår kramper. Nødvendige legemidler og utstyr bør være umiddelbart tilgjengelige. Målet med behandlingen er å opprettholde oksygeneringen og sirkulasjonen, og å stoppe krampene. Det må gis oksygen og, om nødvendig, også assistert ventilasjon (maske og bag). Dersom krampene ikke stopper spontant i løpet av 15-20 sekunder, bør det gis et antikonvulsivt middel i.v. Tiopental 100-150 mg i.v. vil raskt få slutt på krampene. Alternativt kan diazepam 5-10 mg i.v. brukes, selv om det har langsommere virkning. Suksametonium vil stoppe muskelkrampene raskt, men det krever trakeal intubasjon og kunstig ventilasjon og bør kun brukes av personale som er kjent med disse teknikkene. Dersom det er klare tegn på kardiovaskulær depresjon (hypotensjon, bradykardi), bør det gis efedrin 5-10 mg i.v., om nødvendig med gjentatt dosering etter 2-3 minutter. Hensiktsmessig behandling med intravenøs væske, inotrope legemidler og/eller lipidemulsjon bør overveies. Barn bør gis doser som er i samsvar med alder og vekt. Ved sirkulasjonsstans bør kardiopulmonal resuscitasjon institueres umiddelbart. Optimal oksygenering, ventilasjon og opprettholdelse av sirkulasjonen, samt behandling av acidose, er av avgjørende betydning da hypoksi og acidose vil øke den systemiske toksisiteten ved lokalanestesi. Det bør gis adrenalin (0,1-0,2 mg i.v. eller intrakardialt) så snart som mulig, og om nødvendig gjentas. Se Giftinformasjonens anbefalinger N01B B01.

Egenskaper:

Virkningsmekanisme: Bupivakain fører til reversibel blokkering i overføring av nerveimpulser ved å hindre at natriumioner passerer gjennom nervemembranen. Etter en enkelt epiduralinjeksjon på 5 mg/ml er virkningstiden fra 2-5 timer, og inntil 12 timer etter perifere nerveblokader. Proteinbinding: 96%. Fordeling: Vdss 73 liter. Halveringstid: 2,7 timer. Plasmaclearance 0,58 liter/minutt. T1/2 hos nyfødte er forlenget med inntil 8 timer. Barn >3 måneder har omtrent samme t1/2 som voksne. Bupivakain har fullstendig bifasisk absorpsjon fra epiduralrommet med t1/2 på hhv. 7 minutter og 6 timer. Utskillelse: I løpet av 24 timer utskilles ca. 6% i urinen i uendret form, og ca. 5% som den N-dealkylerte metabolitten, pipekolylxylidin (PPX).

Oppbevaring og holdbarhet:

Oppbevares ved høyst 25°C. Skal ikke fryses. Bør brukes umiddelbart etter anbrudd. Ev. restinnhold kasseres.

Sist endret: 30.01.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

09.11.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Marcain, INJEKSJONSVÆSKE:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
2,5 mg/ml5 × 20 ml (hettegl.)
169912
-
Byttegruppe
206,60CSPC_ICON
5 mg/ml5 × 20 ml (hettegl.)
169920
-
Byttegruppe
224,80CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

analgesi: Smerteløshet, opphevet smertefornemmelse gjennom bedøvelse, f.eks. i forbindelse med en operasjon.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

apné (åndedrettsstans): Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

arytmi (hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

bradykardi: Langsom puls. Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

epidural: Noe som har med området som ligger rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen.

epiduralanestesi (epiduralbedøvelse): Ved epiduralanestesi injiseres det legemiddel inn i et område rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen som gir lokal bedøvelse/smertelindring.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi: Redusert blodvolum.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

intravaskulær (intravaskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

sympatomimetikum: Legemiddel som virker på kroppens organer på samme måte som det sympatiske nervesystemet. For eksempel utnyttes dette i nesespray til bruk ved forkjølelse hvor virkestoffet trekker sammen blodårene i nesen, noe som fører til nedsatt opphovning og rennende nese.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ventrikkelflimmer (hjertekammerflimmer): Alvorlig form for hjerterytmeforstyrrelse. Elektriske impulser opptrer uregelmessig fra hjertekamrene. Vanligste årsak til plutselig hjertedød.